kryptonitt.net

Noe jeg skriver på

Han vil høre pappa-sangen. Oscar Danielson. Han tror det er jeg som spiller gitar, men ikke jeg som synger. Han tar feil. Han har rett. Det är först som pappa jag gjort mig ett namn.

Snakk om kjærlighet.

Vurderer å skrive en liste med navn på alle de som er påvirket av mitt liv. En form for personlig interessentanalyse. Jeg sjekker noe i speilet. Joda, litt eldre, joda, litt forvirret, joda, sikkert litt rar og alt det der.

Snakk om å rote det til for seg selv.

Løper en tur for å opprettholde aktiviteten og sikre et merke på en trenings-app.

Snakk om avhengighet.

Hører på Dave Matthews Band, litt som i riktig gamle dager, da folk satt seg ned i sofaer eller på stoler rundt et bord, og samtalet om alt og ingenting. Det var ikke mange som avbrøt seg selv midt i en setning og trakk det hele tilbake, som man kan gjøre i de digitale kanaler nå til dags. Neida, man sa det man følte for å si, og lot det stå til.

Snakk om noe du bryr deg om.

Jeg savner hovedstaden, tror jeg. Jeg savner helt sikkert en by. Et sted å drukne i mengden. Et sted å kysse på en benk. Et sted å lese bok i offentlighet, uten merkelige blikk. Et sted der omgivelsene skifter raskt. Et sted der bilene maser hele tiden. Et sted der hat og kjærlighet, likegyldighet og uvitenhet lever hånd i hånd og smitter først den ene, så den andre. Bussen kjører litt for nærme en syklist. Noen viser en finger. Månen henger jævlig lavt, liksom rett over universitetssykehuset. Alle folkene er opptatt med seg selv, men samtidig registrerer de at det skjer ting rundt dem, og interaksjoner forekommer rett som det er. Å hei! Er du her? Jøss! Kjekt å se deg igjen, lenge siden, må finne på noe, oj, der er bussen min, vi snakkes! En by med kollektivtrafikk som fungerer. En by med mange rundkjøringer og trafikklys. En by med leddbusser. En by med brune barer. En by med tilbud på hvert hjørne. En by med gågate. En by med park. En by med fontener. Noe sånt tror jeg at jeg savner.

Snakk om savn.

Jeg gruer meg til vinter, til kulde, til mer mørke, til ski, våte, kalde føtter, til trishet og livslede. Jeg gruer meg, men jeg skal overleve – og det skal helt sikkert gå fint. Skjerp deg! Hva slags opplegg er det du holder på med?

Snakk om gjøk.

På tide å skrive en låt.

Pådro meg kink i nakken etter trening og forsøker så godt jeg kan å bære det som en mann. Fikk forøvrig et par gode idéer på tredemøllen, hvorav én var å starte radiokanal. Jeg luftet denne gode idéen for et par personer i løpet av dagen. Det er ikke lenger en like god idé, men en idé var det.

Tenkte jeg skulle skrive noe i usynlig blekk, noe radikalt ærlig og helt sant. Here goes:

Hva synes du om det?

Jeg har lest 3 skilsmisseromaner på rappen. Nå kjører vi litt Dag Solstad (Bjørn Hansen-trilogien) for å få litt nye perspektiver. Gleder meg.

Hvordan er det inni hodet ditt akkurat nå?

Det er ikke så mye mer å si. Jeg skal drømme om merverdien av overnatting.

For at han skal sovne må vi høre musikk på mobilen. Først Beat It, Thriller, Dirty Diana og Smooth Criminal. Så kan vi gå over til sove-sangene: Heal The World, Will You Be There osv.

Mens jeg ligger der er jeg egentlig allerede nede og jobber med en presentasjon. Det er som i Robbie Williams sangen (andre gang jeg refererer til den på kort tid): Before I fall in love, I'm preparing to leave her.

Before he falls asleep, I'm doing something else.

Hele tiden ett eller flere skritt foran. Aldri tilstede her og nå. Er det sånn det skal være? Er det virkelig sånn det er? Jeg vet ikke.

Jeg likte det hun sa om rar, om å være rar. Det kan jeg godt være (tror jeg). Svensk rar. Svenskene er jo gode til så mangt. Jeg tilbragte noen somre i Sverige da jeg var barn. Pappa hadde sommerjobb som lege i Sundsvall, Visby, Örnsköldsvik. Jeg husker jeg syntes svenskene hadde veldig bra TV for barn på morgenen. To svensker med en søppelbil, og en fyr ute i skogen som kastet dartpiler. Jeg husker toast med hvitost og skinke. Og platebutikken med alle cd-singlene, i hvert fall den ene sommeren, det må ha vært 1992.

Det verste jeg vet er å få støt, for eksempel i en sofa med statisk elektrisitet. Derimot liker jeg godt å få sånne små støt som gir en fornemmelse av et øyeblikks lykke – eller salighet? Det kan kanskje beskrives med et onomatopoetikon: zdng. Mangler en vokal, men klarer ikke å bestemme meg for hvilken som passer.

Jeg hører på Thomas Dybdahl, That Great October Sound. Det er jo snart oktober. Det er i hvert fall høst. Første gang jeg hørte albumet var hjemme hos en kamerat i Trondheim der han studerte. Der lå jeg på gulvet hans, etter litt for mange pils, og lyttet til dette albumet. Det traff der det skulle – eller ikke skulle treffe. Det gjorde vondt og godt på samme tid.

Apropos pils: jeg har lyst til å drikke en øl eller to, men ikke her, og ikke alene.

Apropos vondt og godt på samme tid: Alt farlig var godt. Men ikke følgene av det farlige. Å gå under var godt, og aldri komme opp igjen, å være fortapt var godt. Men det var ikke godt å komme opp igjen allikevel og skulle være ett med alt omkring, med de virkelig gode som hadde det godt med det gode. Det var ikke godt. (Johan Borgen, Lillelord, s.83).

På side 83 er det understreket med grønn penn. I margen har jeg skrevet “Genialt!”. Vel, jeg var ung. Rettelse: vel, jeg var yngre.

Jeg har fått noen støt i dag, men det kan jeg ikke si så mye om. Det gjorde i hvert fall godt. Det gir energi. Det gir liv. Det er spenning. Det er farlig godt, og så kan det kanskje ikke bli bedre, fordi det på den ene siden er ulovlig og derfor umulig, og på den andre siden er det stor fare for at det blir veldig vondt hvis det blir veldig godt.

Tenk det. Eller: tenk at sånn skulle det bli. Og – skrekk og gru – hvordan skal det ende?

Jeg må finne dynen. Drukne meg selv under den. Forsvinne litt inn i mitt eget og gjøre akkurat hva jeg vil, og – for all del – ikke dele med noen. For, som Holden sa:

Don't ever tell anybody anything. If you do, you start missing everybody.

Så, helt plutselig, satt jeg her. Alene.

I lunsjen var det at noen sa: livet består av en serie mandager. Så lo vedkommende en latter preget av egen personlighet. Det tok bare fem minutter før jeg fant en unnskyldning for å ikke spise lunsj i kantinen.

Før jeg sovnet i går skrev jeg ned en drøm. Omskrevet ser den slik ut:

På toget gjennom Europa. Leser en fillete pocket jeg har lest før. Noe av Stephen King, eller kanskje Ian McEwan. Hun står utenfor, på perrongen. Det har akkurat sluttet å regne. Hun tørker vekk regnet fra vinduet og vinker inn til meg. Jeg rekker såvidt å vinke tilbake før toget begynner å rulle ut av perrongen. Hun smiler og tørker en tåre og sier noe, men jeg kan ikke høre henne. Jeg skriver et postkort. Det er bilde av de fire Bremen-musikerne fra folke-eventyret. Jeg skriver noe vilt og poetisk og signerer med navnet mitt og en smiley. Postlegger det i neste by. Tar inn på et hotell. Blir overveldet av lukten på rommet. Griner i timesvis. Våkner av en dump lyd utenfor døren. Kjenner at jeg er sulten. Innbiller meg at den dumpe lyden var kofferten hennes som traff gulvet ute i korridoren. Åpner døren og lar meg skuffe av at det bare er renholderne som har begynt på jobb. Selv om jeg er sulten smaker frokosten ingenting og jeg blir sittende lenge ved vinduet og stirre ut på gaten. Alle som går forbi ligner på henne. Jeg noterer litt i notatboken jeg bærer med meg overalt. Jeg aner plutselig ikke hvor jeg skal eller hvorfor jeg skal noe sted. Det slutter med et stearinlys som drypper over hele venstre underarm. Lukten og smerten bedøver meg. Så er det midnattsol på et fuglefjell og jeg sovner.

Det der med fuglefjellet forstår jeg meg ikke helt på. Jeg er ikke særlig opptatt av fugler, selv om jeg en gang kjøpte en fuglebok og en fuglekikkert. Det var en kortvarig interesse, om man i det hele tatt kan kalle det dét. Interesse, altså. Hvis det er av interesse. Interesse. Merkelig ord.

Var det ikke for at jeg er fanget i huset, hadde jeg løpt meg en tur nå. Trosset regnet og bare løpt og løpt. Jeg tåler gjørme. Blir mer som en musikkfestival uten øl og musikk. Jeg kunne godt ha drukket noen øl, men ikke alene – og ikke nå.

Hva er dette for noe egentlig? Og med dette mener jeg både det som skrives her, men også det som foregår (for tiden – og ellers).

Hvordan var den ordvekslingen tidligere i dag? Han sa: og ellers? Jeg sa: hva er ellers? Han sa: hva er å være?

Stakkars. Han er yngre enn seg selv, og han vet ikke en gang at det er mulig.

Jeg kan ønske meg vekk. Jeg kan drømme meg vekk. Det har ingenting for seg. Det er dessuten veldig dårlig gjort.

Det er på tide å sove. Å virkelig sove. Sove, drømme, rense, våkne. Stå opp. Være ny.

Hei, god morgen. Jeg er ny. Hvem er du?

Damien Rice, The Blower's Daughter

Au.

Regn som blåser mot vinduet. Mørket som skjuler fjellandskapet, som til vanlig står i veien for horisonten. Søndag som søker en mening.

Tidligere i dag tenkte jeg på noe jeg skulle ha skrevet ned, men det forsvant, det er sånt som skjer. Jeg har hatt 4 minutter alenetid før nå. 2 minutter i bil på vei ned. 2 minutter tilbake. Tur-retur trening. Den ene veien stillhet. Den andre veien høy musikk og synge-med.

Savner lang kjørevei til jobb.

Jeg leser setningen over og innser at jeg mest sannsynlig ikke har det så altfor ille, all forvirring og rastløshet til tross. Å savne lang kjørevei til jobb er litt som å mangle vanndispenser 2 meter fra kontoret sitt – og klage over det.

Chris Stapleton, I Want Love

Har du sett videoen til originalen? (Elton John). En sliten, men vakker Robert Downey Jr. som går gjennom et hus og mimer til sangen. Såvidt jeg vet var han ute på perm fra fengselet eller rusinstitusjonen han var innlagt på. Chris Stapleton har ganske lik stemme som Robert Downey Jr. Og sistnevnte har hatt en sprø karriere. Opp. Ned. Opp. Ned. Ned. Opp. Opp.

Jeg ønsker meg en hel dag foran MTV som det var en gang på 90-tallet, men helst skal jeg være full av endorfiner som en forelsket 16-åring.

Skjerp deg.

Jack Johnson, Upside Down

De spilte den på alle caféer en stund. Jeg hatet caféer. Drikke kakao og spille Backgammon var ikke min greie, men noen tvang meg gjennom det. Det er hundre år siden, eller mindre. Så ble det kaffe og kanskje en sigg – hvorfor ikke? Fordi du kan dø. Så jeg sluttet. Med alt. Noen caféer ser ut som et sted du kommer for å spise rett før du legger deg ned, råtner, skrumper inn. Rosin. Farvel.

Kunne godt tenke meg å løpe på nytørket asfalt gjennom en by full av mennesker og bygninger. Liksom la omgivelsene endre seg mens jeg løper, akkurat som da jeg satt bak i Toyotaen som ung og tegnet omrisset av trærne og husene med hånden min på vinduet. Når jeg myste med øynene så det ut som bølger og bølgene dannet en rytme. Så var man fremme og alt ble mørkt og trist. Litt som post coitum, men ikke akkurat sånn.

Please don't go away. Is this how it's supposed to be?

Dette gir virkelig ingen mening, på flere plan, hvilket vil si at det er fullstendig motsatt av Hakkebakkeskogen som gir mening på mange plan, morsomt for voksne, morsomt for barn. Dette er ikke en gang morsomt for meg.

Sting, Angel Eyes.

Au.

Har du sett Leaving Las Vegas? Nicolas Cage i rollen som Ben Anderson, manusforfatteren som reiser til Las Vegas for å drikke seg ihjel. Au.

Det er egentlig noe annet jeg vil skrive, men enten tør jeg ikke, eller så får jeg det ikke til fordi ordene ikke er tilgjengelig. Og hva er vel bedre enn å bare skrive noe for ordenes skyld? Altså, for ordenes skyld, ikke for ordens skyld!

Have fun you happy people, the drink and the laugh's on me.

Nicolas Cage sin karriere er forøvrig et kapittel for seg selv. Man kan jo lure på hva han holder på med. Eller man kan gi blaffen. Jeg lurer litt, men av hensyn til tidsklemma gir jeg også blaffen.

Excuse me, while I disappear.

De der tre prikkene som kan dukke opp, for så å forsvinne igjen, og liksom få deg til å lure på om noen forsøkte å si noe, men ga opp, eller bare kom borti en knapp, vel, de tre prikkene må noen spise opp snart!

I dag tror jeg at mitt Donald-navn hadde vært Kent Aos.

Punktum.

Slektskapet mellom Bag Raiders og The Tough Alliance, eller Fourplay for den saks skyld, er meg fullstendig fremmed. Men de ligner.

Til Magnus sender jeg en tekst: Det nye Bag Raiders albumet får meg til å tro at jeg er ung igjen. Vet ikke om det er fordi det er retro eller om det er fordi det er høst. Minner meg litt om Tough Alliance. In other news synes jeg livet er litt merkelig og jobben veldig travel. Og regnet er kjipt.

Han svarer ikke med en gang.

Det jeg ikke skriver er en historie om et stunt bak et tre og at jeg tenker på altfor mange ting på en gang. Og at jeg egentlig vil skrive noe til noen, men jeg unngår det, for sikkerhets skyld.

Du kan jo spørre hvem sin sikkerhet jeg tenker på. Hvem vet.

Jeg er ikke sulten, men magen er uenig. Jeg er ikke tørst, men ganen tror jeg lyver. Jeg vil skrive noe som gir mening, men jeg finner ingen ord. Jeg hører på Bag Raiders og tror jeg er langt yngre enn jeg er.

Noen ganger innbiller jeg meg at jeg kjenner meg igjen i den setningen i Robbie Williams-låten: “I got too much life running through my veins, going to waste...”

Goo Goo Dolls har sluppet nytt album i dag. “There's only one truth, there's only one you, there's no way out, there's just no over you.” (Over You) “Life is change, we move on, and where you go I hope the summer goes along” (Autumn Leaves)

Hvem er det jeg prøver å imponere?

Si det.

Magnus svarer ikke. Anders sender melding. Han har fått ny leilighet og skal kjøpe seng. Min første seng kjøpte jeg på Jysk for 200 kroner. Den fungerte fint til one night stands, ettersom ingen orket å sove flere netter på den. Det er noen år siden nå.

Sanger jeg hører på for tiden: Bag Raiders – How Long Bag Raiders – Faraway The Raconteurs – Only Child Elbow – Empires og Cruel Intentions soundtracket

I kveld går det i Bag Raiders og Goo Goo Dolls.

(Pictures of your smiling face These old mistakes feel new again)

Vi var ute i 5 timer i dag.

Jeg har syklet 3 ganger hittil i år.

Det er deilig å gå. Erling Kagge hadde rett.

Det gjør godt når det gjør vondt i beina.

Lyden av vaskemaskinen og det økende turtallet mens jobbmailene tikker inn og jeg har ferie. Liksom ferie.

Jeg har satt meg som mål å lese ut alle bøkene i bokhyllen jeg ennå ikke har lest, samt alle bøkene jeg finner på å kjøpe i løpet av året. Listen over bøker vil du finne her (oppdateres fortløpende).

Helt sånn ut av det blå lurer jeg nå litt på hvordan det går med Jon Øystein Flink. Jeg husker at han pleide å Google seg selv. For mange år siden, da jeg drev en blogg som noen faktisk leste, googlet han seg selv og fant bloggen min. Der hadde jeg skrevet noe om stilrunk. Those were the days.

Jeg håper ingen vet hvem jeg er.